3.2 Grunnkompetanse to, pedagogisk-didaktisk IKT-skjønn:
For fagleg bruk av IKT i undervisinga, må læraren utvikla eit pedagogiskdidaktisk IKT-skjøn. Fag, pedagogikk og digital kompetanse må vevast "saumlaust" saman (Krumsvik, 2007). Nettopp slik dei fleste andre meiner at IKT ikkje skal inn i skulen for IKT sin del, men integrerast i faget for faget sin del.
I Undervisning i endring (Hauge et.al, 2008) tar forfatterne blant annet for seg en case som gjelder engelskundervisning. Her presenterer de en "vanlig" norsk lærer som tør å prøve seg på dypt, digitalt vann, og vi blir med i hans refleksjoner rundt det som skjer. Læreren opplever at "De situasjonene han befinner seg i er et uttrykk for at de historiske og kulturelle betingelsene for skolefaget er i ferd med å endre seg." (ibid, s. 36) Han opplever at han utfordres av en verden han ikke helt kjenner, men som elevene føler seg veldig hjemme i. Videre reflekterer han over kunnskaps- og kompetansebegrepet i faget han mener han kjenner. Kan det være slik at det han ser på som gyldig kompetanse i engelsk ikke lenger er så gyldig? Og hvilken lærerrolle kreves av denne nye undervisningssituasjonen? Dette er nok kjente følelser for mange lærere i dag, og sikkert også en av grunnene til at innføring av digital kompetanse som den femte grunnelggende ferdighet ikke går så fort som man kanskje skulle ønske. Det krever en
del mot å skulle tørre å sette egne grunnfesta oppfatninger om didaktikk, syn på læring og elever ut til høring. Vår lærer i denne casen ser fordelen med at språket, som er et verktøy for kommunikasjon, blir brukt til nettopp det og dermed gir elevene "umiddelbar respons fra mange stemmer." (Hauge et.al, 2008, s. 37)
Det er ikke tvil om at det i dagens samfunn finnes flere digitalt kompetente elever/studenter enn lærere! "Problemet" er at den digitale kompetansen de unge innehar ikke passer inn i det bildet den godt voksne generasjonen mener er "brukandes". Jeg får av og til inntrykk av at mine kolleger ser på ei datamaskin som ei litt avansert skrivemaskin. Hendig at man ikke trenger å kaste et ark hvis man skulle komme til å skrive for mange feil til at rettetapen ordner opp, men bortsett fra det ser man liten nytteverdi.
På vår skole er det nesten slik at alt digitalt er fy-fy. Mobiltelefoner skulle helst ikke vært med på skolen, om de grå eminenser kunne bestemme. Datamaskiner er en kilde til internettsurfing uten mål og mening. Ipod gjør at studenten hører på musikk istedenfor forelesning. Det åpnes omtrent aldri opp for å spørre studentene om de kan ta noe av dette i bruk for å få bedre utbytte av sin studiesituasjon. Vi som prøver å møte studentene i deres virkelighet blir uglesett som urokråker.
Å få snudd dette kan virke som en umulig oppgave, men jeg er en evig optimist! Svaret på problemet ligger kanskje først og fremst i lærerutdanninga. Hvis allmennlærerne kom ut i verden med digital kompetanse som gjorde dem istand til å se hvilke muligheter som ligger rett foran nesa på dem ville elevene bli vant med situasjonen og forhåpentligvis senere kreve det om høyere skoleslag ikke tilfredsstilte krava om bruk av IKT. Jeg er mest av alt optimist fordi den oppvoksende slekt er de samme som snart skal utdanne seg til lærere. Håpet er at de som utdanner dem ikke har stivna så mye at de ikke tør å utfordre "spillgenerasjonen". Dette er en oppgave for departementet, tenker du kanskje. Ja, det er det helt klart, men også ledelsen ved den enkelte høyskole må være beredt til å stille krav til sine lærere, forelesere og professorer! Kompetansen om digitale verktøy finnes i de fleste kollegier på høyskolene i Norge som utdanner lærere, det er bare å ta den i bruk for å drive opplæring av de som fortsatt henger litt etter!
