Vurderingspraksis

I min egen hverdag som språklærer bruker jeg ulike vurderingsformer. Den mest brukte er nok skriftlige tilbakemeldinger i studentens skriftlige innleveringer. Det er ikke fordi dette er den beste vurderingsformen jeg kjenner til, men det er den som er enklest å gjennomføre. Forutsetningene for å få det til er enkle: studenten leverer inn sitt arbeid og jeg skriver ned mine vurderinger ved anledning. Det som gjør dette enkelt er at jeg ikke er avhengig av at studenten er tilstede når jeg vurderer, og skriver jeg gode nok vurderinger vil h*n kunne jobbe videre på arbeidet på egen hånd. Denne formen for vurdering er også brukt, i større eller mindre grad, av de andre lærerne på min avdeling. I tillegg bruker jeg egenvurdering der studentene skal evaluere sitt eget arbeid, der det nok blir til at de forteller hvordan de har jobba med oppgava. Jeg har vel ikke gitt dem klare nok fremovermeldinger slik at de helt vet hvilket kunnskapsmål vi jobber mot. I tillegg har jeg brukt "peer evaluation" på fremføringer.

Vi har satt i gang et prosjekt på vår skole der vi håper å få flest mulig av lærerne med på at vi skal ha en så lik vurdering som mulig for studentene. Dette vil også bety at studentene skal kunne se hva vi vurderer i hvert enkelt fag; hvilke kompetansemål faget/emnet har og hva som skal til for å kunne få lav/middels/høy måloppnåelse. Vi er altså til en viss grad på vei mot det samme som er skrevet om i Utdanningsspeilet 2008, der to skoler fra Sogn og Fjordane er presentert som eksempler fra Prosjekt Bedre Vurderingspraksis. Vi messer til stadighet om at studentene har ansvar for egen læring, en grunnleggende forutsetning for å kunne ta dette ansvaret på alvor er jo at studentene vet hvilke mål det er for denne læringa!